Hjem fra Miami
Den var kjekt med åpen bil. Men mye bagasjeplass hadde ikke PT Cruiseren. Det gikk bare en koffert i bagasjerommet...
Akkurat nå sitter vi på Kastrup og venter på flyet til Bergen. Flyturen har gått greit så langt, alt har vært i rute og det var lite kø på flyplassene. Det lønner seg å reise en dag etter påskerushet. Over Atlanteren var vi heldige og fikk plassene helt øverst mot veggen på Airbus'en. Det ga oss litt mer beinplass, og jeg har sovet litt. Det er den beste medisinen mot jet-lag.
Jeg har laget en sak til Nettavisen om Miami Beach Marina: Stort, flott og dyrt
Og en om padleturen i mangroveskogen: Med kajakk i sumpene
Vi har tatt av mot mellomlanding i Washington. Sånn ser den nordlige delen av Miami Beach ut fra luften.
Hos de veldig rike
Hver gang vi har kjørt mellom Miami Beach og selve byen inne på fastlandet har vi passert tre små kunstige(?) øyer. Vi har skimtet digre villaer mellom palmene, med store båter fortøyd utenfor. I dag bare måtte vi se oss om på en av dem, og tok av broen og over til Star Island. Innkjørselen var sperret med bom, men det var greit for vakten at vi tok en titt, så lenge vi ikke gikk ut av bilen.
Øyene er avlange, med to parallelle veier midt på, en ut og en tilbake. Vi kjører forbi den ene porten flottere enn den andre, her kan det ikke være billig å konkurrere med naboen! Ut fra en av innkjørslene kommer det plutselig en gartner løpende, jeg hogger bremsene i. Inne på gårdsplassen står det en liten, men sikkert illsint bulldog og stirrer mot oss... Stort mer ser vi ikke. Husene ligger ytterst mot sjøen, godt i skjul.
Den siste dagen i Miami handler om de veldig rike.
Vi fortsetter til bydelen Coral Gables noen kilometer sør for down town. Dette er et typisk velstående middelklassestrøk, med villaer i store hager, brede fortau med gress ytterst, og store trær langs veiene. I et gammelt steinbrudd ble det bygget et helt spesielt utendørsdbad i 1923, i veneziansk stil, komplett med fortøyningspåler for gondoler, huler og et fossefall. Den gang var det lekeplass for overklassen. Det var der skjønnhetskonkurransene ble arrangert, og kjente jazzorkestre spilte i badetøy ute i bassenget. Nå er badet også åpen for folk flest. Folk i nabolaget betaler fire dollar for å komme inn, turister ti. Greit nok.
Vi bader, og suger til oss sol og varme for siste gang. Det er hett i solen, Miami ligger på samme breddegrad som Vest Sahara i Afrika, men det gjør ingen ting. I morgen skal vi hjem til vinterens siste krampetrekninger i Bergen.
Ikke langt fra badet ligger Biltmore hotell. Også det bygget på tjuetallet for de veldig rike. Det ble restaurert i 1990, og bilene parkert utenfor tyder på at det fortsatt er for de veldig rike. Vi kom dit rundt lunsj, og restauranten på den åpne plassen inne i hotellet var full av stivpyntede gjester som spiste buffet og lyttet til levende kammermusikk. Ikke noe for oss. 
Vi kjørte noen kilometer lenger syd til Coconut Grove Village. Dette var en gang hippie-strøket, men det er lenge siden 1968. Nå er det et pent og pyntelig handleområde, som det går tretten på dusinet av i USA. Vi spiste hamburger på Johnny Rockets, en ganske ny kjede, som har lagt seg på 50-talls stil.
Jeg fikk skikkelig flash-back til min barndoms snack-barer! Med rødt skai-trekk på krakkene, respatex, blankt krom og røde og gule saftmaskiner. Det krydde av dem i Bergen. Bare i strøket der jeg bodde var det to. Det var ikke bare nærbutikkene som ble utradert da kjøpesentrene overtok.
På vei tilbake til Miami Beach bare må vi teste den førerløse banen som går rundt i Downtown. Skinnene er bygget høyt over bakken, og den lille runden med en håndfull stopp rundt i byen koster ingen ting. Turen viser oss hvor kjedelig sentrum i Miami er: Bare kontorblokker.
Den siste kvelden spiste vi på Ocean Drive. Vi fant oss et bord ytterst på fortauet for virkelig å kunne nyte paraden: Bilene som gled forbi på utsiden, og folkene som gled forbi på fortauet. Og denne gangen fikk jeg opp kameraet raskt nok til å få tatt bilde av fyren som gikk tur med kvelerslangen sin!
Livet er å vise seg frem
Restauranten er bygget som en skinnende blank jernbanevogn. Den sto opprinnelig i New Jersey, og ble flyttet hit i 1992.
Ungene tok bilen og kjørte til Bayfront i Miami, mens jeg gikk en tur helt syd på Miami Beach. Under en håndfull stilige skyskrapere ligger marinaen.
Miami Beach handler om å vise seg frem. I raske båter og lekre biler. Luksusbilene ruller langsomt opp og ned Ocean Bulevard, og lange smale powerboats brøler hele tiden langs stranden. Det er svindyrt å ha båten sin i Miami Beach Marina: 80.000 kroner året for en trettifemfoter.
Har du råd til det, så har du råd til fin båt også.
Det lå et par Cigarette powerboats i marinaen, og en Pershing 75, en diger Sunseeker, og en Mangusta 92. Men det var mest av havfiskebåter. Tretti - førti fot lange, og utstyrt for stangfiske etter tunfisk. En av dem - Captain Gas, hadde bare ett sete å fiske fra, med holdere til alt fra stenger til ølbokser. En skikkelig egobåt!
På vei tilbake gikk jeg langs stranden helt fra sydspissen, og lå en times tid og slikket sol. Det var ikke like hett som for noen dager siden, men hett nok til at det var godt med en kald øl i skyggen. På Ocean Bulevard ser du folk som vil vise seg frem hele tiden: Noen har pumpet jern og viser sixpack, andre siger forbi i biler jeg knapt har hørt om. Men i dag må jeg ha sett ekshibisjonistenes konge! Selv kelnerne reagerte:
En Rolls rullet langsomt forbi. Fyren som kjørte hadde to små bikkjer på fanget. Den ene bikkjen styrte, den andre hang ut av vinduet. Med solbriller!
Everglades
Det må ha vært i et Donaldblad jeg leste om Everglades for første gang, da jeg var sju-åtte eller noe sånt. Jeg husker tegninger av båter med flypropeller som freste over sumpene mellom krokodiller milliarder av mygg. Helt siden den gang har jeg hatt lyst til å dra dit!
Men Everglades er ikke sånn i det hele tatt, i alle fall ikke nå i april. Deler av det store sumpområdet sør-vest i Florida var ganske så tørt. Vi så like mye gress og starr-enger som vi så vann, det var ikke en eneste mygg, og ingen krokodiller.
Men vi traff to lekne delfiner!
Vi kjørte til ned til Flamingo, helt nederst i Everglades. Der leide de ut båter. Ikke med flypropell, men noe de kalte skiff - brede femtenfotere med femtihester på. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, Everglades handler tross alt om essensielle barndomsdrømmer. Vi betalte hundre dollar for fem timer og dro av sted.
Det er gravd en kanal fra Flamingo og inn Coot Bay. Det ser ut som et vann på kartet, men er en brakkvannsbukt. Drøyt to kilometer langt. Vannet er ikke mer enn en meter dypt, og vi freste tverst over langs en merket trase. Hele området er dekket av mangroveskog, helt lik den vi padlet i nede på Sugarloaf Key.
Fra Coot Bay går det en naturlig tidevannskanal ut i enorme Whitewater Bay. Det var i åpningen til denne kanalen vi traff delfinene. Det krydde av fisk, og jeg tipper at de var på doven jakt da vi dukket opp. I stedet for å stikke av slo de følge med oss. Vi tøffet langsomt gjennom kanalen, mens delfinene lekte rundt og under båten. Fantastisk kjekt! De fulgte oss helt ut i Whitewater Bay.
Denne svære bukten er den virkelige sumplabyrinten i Everglades. Ikke mer enn et par meter dyp, og spettet av mangroveøyer. På kartet ser det ut som et fantastisk område å padle i. Men det er ingen steder å slå leir.
Jeg måtte bare finne ut om det var mulig å bevege seg i mangroveskogen. Det var det ikke. Trærene står på stylter, og gjør det umulig å gå på bakken mer enn et par skritt av gangen. Du må klatre bortover på røttene. Bakken består av bløt gjørme, som det stikker tett i tett med luft-røtter opp av. Dersom jeg ikke husker feil er dette utløpere som transporterer luft ned til rotsystemet. Trærene står jo bokstavelig talt med røttene i vann.
Mange av plantene er giftige, det finnes slanger her, og et godt utvalg insekter og edderkopper. Krokodillene tror jeg er reddere oss enn vi er dem...
Men fisket er bra, vi traff på flere som fisket fra sine egne båter.
På vei ut av parken igjen stanset vi bilen ved flere naturstier bygget på pæler inn i ulike naturtyper. Godt skiltet for å forklare oss hva vi så. Jeg liker naturen best når den ikke er tilrettelagt, men de korte naturstiene var en effektiv måte å lære på.
Everglades er et must i Florida. Selv uten propellbåter og krokodiller!
En dag i solen, og litt Miami Vice
Alle tårnene der badevaktene sitter er forskjellige. Stilig!
Astri og Kjetil tok bilen og kjørte nordover kysten en tur, mens Ingrid og jeg brukte dagen på South Beach. Vi gikk litt rundt og kikket, lå på stranden til varmen holdt på å ta knekken på oss i ellevetiden, satt under parasollene på kafe et par timer - og dro tilbake til stranden.
Et veldig godt alternativ til sludd og vind hjemme. Men det kom et skikkelig amerikansk regnskyll her også ut på ettermiddagen. Kraftigere enn noe vi opplever hjemme, selv i Bergen.
Om kvelden spiste alle fire middag på en av restaurantene på Espanola Way, like ved der vi bor. Dette var i sin tid kunstnerkvateret i Miami, før prostitusjonen overtok. Den er borte nå, selv om vi ser en og annen hore her og der. Men ikke flere enn du finner på femten meter Karl Johansgate...
Nå er Espanola Way et fredelig sted med småbutikker og spisesteder. Fredelig nesten hele tiden i alle fall. Klokken to i natt våknet jeg av sirener. Det skrek i bremser, og en politibil stoppet i krysset utenfor vinduet mitt. Så kom det to til, og så en til som stilte seg på skrå i gaten. Hele området var avsperret. Rett over gaten ligger det en bar, og det virket om om de lette etter noen i det bygget..
Politifolkene løp rundt med maskinpistoler, og en politimotorsykkel kjørte rundt på en skoleplass litt lenger nede. Det durte i politiradioer.
Jeg kikket ut gjennom persiennen, og fant ut at det verken var lurt å gå ut for å ta bilder, eller stikke kamera ut gjennom vinduet. Det roet seg etter en halvtime. Litt stilig å ha opplevd Miami Vice på nært hold!
Politifolkene som passer på stranden er av et annet kaliber. De kjører rundt på firehuls-motorsykler. Rolig og fredelig. Når de da ikke har siesta under palmene. Ute på stranden sitter det badevakter oppe i hvert sitt lave tårn og følger med. Svømmer du for langt ut blåser de i fløyter. Og sånn for sikkerhets skyld patruljerer det redningshelikoptere langs stranden hele dagen. Opp og ned, to og to.
Jeg er glad det ikke er sånn på Hardangervidda. De er et engstelig folk, amerikanerne.
Det er overskyet i dag, og det passer bra. Nå drar vi til sumpområdet Everglades.
Key West og tilbake
Havnen i Key West er full av båter som tar turistene med på korte turer, men akkurat denne så det ut til at noen var på ferietur i. "Stjernen" på himmelen er planeten Venus!
Det er kveld i Miami, og vi er tilbake etter to dager nedover key'ene helt til Key West. Key'ene er lave sandøyer som strekker seg fra sydspissen av Florida og ut i Mexico-golfen. Øyene er dekket av palmer og mangroveskog, forbundet med broer. Det finnes ikke ferskvann på øyene, det pumpes helt inne fra fastlandet.
Folket på key'ene ser ut til å leve av turister. Hele veien nedover var det små dovne marinaer som leide ut båter. Alt fra kayakker til hurtiggående båter med guide som tar deg med til steder å fiske, eller snorkle. Mange av husene er feriehus: Dette er det perfekte stedet å tilbringe tiden fra mars til juni, og september til november. Om sommeren er det for varmt, og stormsesong, og vinteren litt for kjølig.
Det var en drøy kjøretur. Fem-seks timer hver vei. Men vi rakk solnedgang og hummer-middag sammen med de andre turistene. Vi kjørte A1 nedover. Det er strake veien helt fra Miami, men for hver kilometer kommer du til et lyskryss. Det ble mye start og stopp. Tilbake kjørte vi motorveien, Florida turnpike fra like nord for Key Largo og helt til Miami. Og sparte nok en time på det.
Key West viste seg å være et av de reisemålene du tror du må besøke. Og byen har nok vært sjarmerende en gang, Den gamle bydelen i Key West er fortsatt flott, med gamle fine sørstatshus frodige hager, men havnen er ødelagt av turisme. Tilrettelagt i hjel.
Det som er fint er naturen: De turkisblå fargene, mangroveskogene, og pelikanene som skjener omkring i uryddige formasjoner.
Vi forsøkte å finne oss et sted å bo i et av de gamle husene. Flere av dem tilbyr bed&breakfast . Men de var fulle alle sammen. I stedet for å bo for 230 dollar på et av hotellene i utkanten av byen kjørte vi tjue minutter tilbake tll Sugarloaf Key, og bodde for 150 dollar på et skikkelig amerikansk motell i strandkanten.
Neste gang dropper jeg Key West, og kjører til marinaen i Sugarloaf, like ved siden av motellet. Den var liten, et par tre båter bare, og det lokale samlingstedet. Fiske-guiden Larry White satt sammen med en liten gjeng nøttebrune og tynnhårete menn og drakk øl. Akkurat dette var det beste stedet på den beste key'en mente han.
Vi leide kajakker, fikk en kjapp forklaring på kartet, og padlet over bukten og inn i mangroveskogen. Det skulle være mulig å komme seg gjennom langs en tidevannskanal. Det ble ikke mye padling, vi dro oss gjennom vilnisset med hendene. Kjempekjekt! Mangrovetrærne sender greiner ned mot vannet, og vokser seg utover til en labyrint. Vi padlet oss inn i et hjørne flere ganger.
Under vann var røttene dekket av orange svamper, og på bunnen satt det noe som lignet på sjøanemoner. Astri så en krabbe krype på en grein langt over vann. Det var masse fisk i vannet, og på vei tilbake dukket to delfiner opp like forran Astris båt. De rullet videre, og vi andre så dem bare på avstand.
Etter en kald øl og litt prat sammen med gutta i marinaen kjørte vi nordover mot Miami. Vi stanset i Key Largo for å bade i Jon Pennencamp parken. Der er det korallrev. Men vi var for seine, båtene ut til revene hadde sluttet å gå for dagen. Litt snorkling ble det likevel, jeg tok en tur inn i mangrovene. Mudder, rare lange blå sjøanemoner, fisk, og en krabbe.
Det hadde vært smartere å bade i en av de mange State Park'ene på Keyene. Flott, færre folk, og gratis.
Lurer på om det bergenske (?) uttrykket "kid vest" har noe med Key West å gjøre. At noe går kid vest betyr at det skjærer seg....
I dag holder Ingrid og jeg oss i Miami, mens Astri og Kjetil kjører en tur nordover mot Boca Raton. Akkurat nå smøres det solkrem i tykke lag rundt meg. Neste lange utflukt går til sumpområdet Everglades. I morgen.
Lille Havana, og gammel luksus
På vei til Lille Havana må vi krysse elven som renner gjennom Miami .
Vi har leid bil uten tak, og besøkt to av stedene vi hadde blinket ut før vi dro: Lille Havana og Vizcaya villaen i Coconut Grove.
Lille Havana er bydelen der mange av eksilkubanerne i opposisjon til Castro har slått seg ned. Reisehåndboken skrøt av området, men vi ble skuffet. Det var ikke annet enn slitne bygater med butikker og kafeer. Vi spiste lunsj på en av dem. Nydelige smørbrød! Serveringsdamen måtte hente tolk da vi bestilte på engelsk. Hun snakket bare spansk.
Ikke langt unna ligger bydelen Coconut Grove. Der bor de med mye penger. For hundre år siden bygget en av dem med virkelig mye penger villaen Vizcaya helt nede ved sjøen. I italiensk renessansestil, komplett med kaianlegg og diger hage. Og så steindyr å vedlikeholde at staten tilslutt overtok den.
Nå er den museum, og vel verd et besøk. I hagen krydde det av fotografer som tok brudebilder - til moteblader tipper vi. Og av firfisler. Nede ved havnen seilte det inn to smågutter i en jolle. En fin kontrast til den forsteinede rikdommene, men de ble til slutt jagd bort av sikkerhetsvaktene...
På parkeringsplassen sto den fineste bilen i hele verden: En Jaguar E type. Ikke helt riktig farge synes jeg, men lekker!
Vi leide altså en åpen bil. Kjekt, men det krever caps og tykke lag med solkrem. Det bygges mye i Miami, og vi slet litt med å finne frem fra tid til annen.
I dag kjører vi ned til Key West, og overnatter til i morgen. Det blir sikkert ikke den siste turen nedover key'ene, men det er greit å ha kjørt helt ned allerede nå, slik at vi får orientert oss litt.
Nå er det frokost!
Akkurat som på tv
USA ellers er ikke det, men akkurat her stemmer tv-myten foreløpig bra med virkeligheten.
Vi har hatt den første dagen på Miami Beach, sandbanken som ligger utenfor selve byen mot øst. Det er her de berømte Art Deco bygningene ligger, og det er her man drar for å vise frem bilen sin, motorsykkelen sin, eller seg selv. Det er her kroppsbyggerne får lønn for strevet! Og de med rare vaner: I går kveld så vi en familie med far, mor og barn lufte slangene sine, pent rullet rundt hals og rygg!
Den første dagen gikk med til å bli litt kjent, slikke litt sol, og stikke tærene i vannet. Vind, og maneter i vannet gjorde at stranden var stengt. Folk badet, men på eget ansvar. Vi har med snorkleutstyret vårt, men det har vi tenkt å bruke lenger syd, på Key'ene. Der skal det være rev, og et yrende dyreliv. Badevakten tipset oss om å kjøre til Big Pine, nesten helt ute ved Key West.
Det blir kanskje i morgen? I dag drar vi inn til Miami for å leie en bil, og tusle litt i Little Havana. Når vi bare har fått i oss litt frokost.
Leiligheten vi har leid ligger like ved Espanola Way, en gågate med gatemarked og kafeer. Og bare noen hundre meter fra stranden. Det er kjekt å kunne stelle oss selv, og ha en stor stue å være sammen i.
Nå regner det, håper det gir seg snart!
Propell til København
Propell til København. Litt trangere, og litt mer bråk - ellers greit.
Turen videre gikk via Chicago, og så til Miami. O'Hare i Chiago ligner mer på en busstasjon enn på en flyplass. Et salig kaos, og halvannen times forsinkelse. Vi kom til Miami halv to om natten lokal tid,
Sjekker inn i Bergen, hele veien til Miami
Dette tar tid, godt vi er tidlig ute.
Det blir sol og varme i stedet for snø og ski denne påsken
Lørdag morgen flyr jeg sammen med døtrene mine Astri og Ingrid, og Astris kjærste Kjetil, til Miami. Denne påsken skal vi bade, utforske sumpene, kanskje padle litt, se solnedgangen fra Key West, og spise sørstatsmat.
Vi har leid en leilighet på Miami Beach, ikke langt fra Art Deco strøket som byen er så kjent for. Mye rimeligere enn hotell for fem, og mye triveligere når vi skal være borte i ti dager.
Jeg skal forsøke å blogge underveis!
Bildet er tatt med Ixus'en i undervannshus. Den er selvsagt med bortover!